Reisedagbok fra Bhutan:Vellykket bistandsstrategi

Møtene med alle synshemmede som har hatt nytte av vårt bistandsprosjekt i Bhutan gjorde et meget sterkt inntrykk, og viste at kompetanseoverføring gir bærekraftige endringer i et samfunn.

Skrevet av: Magne Lunde - 01.06.2011

En av visjonene da vi startet MediaLT var å kunne gi funksjonshemmede i andre deler av verden de samme teknologiske mulighetene som oss her i vesten. For å kunne få til dette, formulerte vi en strategi for hvordan bistand burde drives. Vi utarbeidet en to stegs strategi. Vi ville først overføre vår kompetanse til en ressursgruppe i bistandslandet. deretter mente vi at ressursgrupen hadde bedre forutsetninger enn oss selv for å spre denne kompetansen internt i eget land. Evalueringen av bistandsprosjektet i Bhutan viser med all tydlighet at dette var en meget vellykket strategi. Derfor håper vi nå på også å få testet ut denne strategien i andre utviklingsland.

Gode resultater

MediaLT gjennomfører bistanfsprosjektet i Bhutan på oppdrag fra Normisjon og med støtte fra NORAD og Normisjon. Ønsker du å lese om noen av de gode resultatene som er oppnådd, anbefaler vi følgende artikler:

Her kan du i tillegg lese om hva Normisjon skriver om prosjektet på sine nettsider.

Privilegium

Bistandsprosjektet i Bhutan avsluttes den 31. desember 2011. Derfor reiste Nils Magnar Sture fra Normisjon, Einar Kippenes (bistandsrådgiver) og undertegnede til Bhutan for å evaluere prosjektet. Både Einar og Nils er tidligere misjonærer i Bhutan. Einar startet blindeskolen i Bhutan og Nils var aktiv i helsearbeidet i Bhutan, og var blant annet med på nesten å utrydde sykdommen spedalskhet i dette lille landet i Himalaia-fjellene. For meg var det et stort privilegium å få reise sammen med Einar og Nils, og få se den store anerkjennelsen begge to nyter for det pionerarbeidet de ggjorde i Bhutan. Derfor var også begge to en døråpner inn til alle deler av folket: Både på grasrota og på øverste hold. Nedenfor følger en reisedagbok.

27. april: Favorittlærer

På flyplassen i Paro ble vi møtt av Pema og sjåføren i undervisningsdpartementet i Bhutan. De var våre reisepartnere på hele turen. Pema er blind og en av ressurspersonene i prosjektet. Som en følge av prosjektet har Pema fått jobb i avdelingen som jobber med spesialundervisning i undervisningsdepartmentet. Det samme har en annen ressursperson i prosjektet: Tshering Lamo. Begge disse to ansettelsene er en stor anerkjennelse av de resultatene som er oppnådd i prosjektet, og de har også stor betydning for det videre arbeidet for funksjonshemmedes situasjon i Bhutan. Funksjonshemmede i Bhutan har nå fått to ambasadører i myndihetenes rekker, som både forstår deres sak og er i stand til å argumentere for behovene.

[Bilde: Magne, Nils og Pema i samtale med Tshering Yedon]

Med en gang vi hadde landet reiste vi ut på besøk til to synshemmede lærere (Tshering Yedon og Pema Dorji) ved to ulike skoler i området. Mange synshemmede i Bhutan er ansatt som lærere i ordinære skoler, og de gjør en god jobb. Begge to hadde deltatt på de kursene for personer i yrkesfør alder som har vært gjennomført som en del av prosjektet. Begge ga uttrykk for hvor stor nytte de haddde av dataopplæringen og av den bærbare PCen de fikk. En av rektorne undertreket av Pema Dorjivar favorittlæren til elevene på skolen. Begge to ønsket imidlertid å bruke teknologien enda mer aktivt enn de i dag gjorde. På grunn av at den teknologiske utviklingen ikke har kommet så langt i landet, kunne de ikke bruke powerpoint og en projektor i undervisningen, og det var også få elever som hadde muligheten til å levere sine oppgaver i elektronisk format. På sikt trodde og håpet de imidlertid på at dette ville endre seg; noe som ville gjøre dem enda mer selvhjulpne.

På kvelden reiste vi videre til hovedstaden Thimphu. Veien var mye forbedret siden jeg var der forrige gang i 2005. Bredden på veien var nå så god at vi ikke behøvde å stanse for motgående trafikk, og på den siste veistrekningen inn mot hovedstanden var det blittt motorvei. kjøretiden var da også redusert med en halv time til i underkant av 60 minutter.

28. april: Sterk opplevelse


Den første dagen i hovedstaden åpnet med møter med undervisningsdepartementet. Et nyttig møte, der vi fikk klargjort betingelsene og mulighetene for å vidreføre arbeidet i landet. Deretter bar det videre til hovedsykehuset i Bhutan. Der jobber en av rollemodellene for blinde i Bhutan: Sanga. Han er leder for fysioterapi-arbeidet i Bhutan. Sanga deltok i 2010 på et av kursene for synshemmede i yrkesfør alder, og forklarte hvilken nytte og glede han hadde av dette i sitt daglige arbeid. En av medarbeiderne i staben hans er også blind. Han var svært begreistret for opplæringen og den bærbare PCen han hadde mottatt, og forklarte engasjert hvilken nytte han blant annet hadde av powerpoint i sin utadrettede virksomhet.


[Bilde: Sangas medarbeider behandler en pasient]

Etter lunsj besøkte vi en skole som hadde et spesielt ansvar for elever med lære- og skrivevansker. I mangel av kunnskap om de teknologiske mulighetene var fokusen rettet inn mot praktisk håndarbeid for denne målgruppen. Jeg fortalte imidlertid om hvilke datatekniske hjelpemidler som finnes for gruppen, og lovte å sende dem informasjon om dette. Det gledelig er at seksjonen for spesialundervisning med Pema i spissen nå ønsker å imøtekomme behovene til alle grupper funksjonshemmede, og de prøver nå derfor å innhente kunnskap om løsninger for de ulike gruppene, samt å bygge opp et apparat for å imøtekomme behovene. Fortsatt er det imidlertid langt fram, men med synshemmede i spissen har de tatt de første skrittene i riktig retning.

Neste post på programmet var besøk hos en blind sentralbordoperatør. Tidligere hadde han brukt skrivemaskin for å utføre sitt skrivearbeid. Opplæringen og den bærbare PCen han hadde mottatt, førte nå til at hans arbeidsdag var mye enklere. På kvelden hadde Pema og Sanga samlet tidligere elever ved blindeskolen. De aller fleste av disse hadde fått opplæring og C gjennom prosjektet. Den takknemligheten de ga uttrykk for og hva de hadde å fortelle om hva prosjektet hadde betydd for deres hverdag, var en stor opplevelse. Oppfordringen var på ny sterk om at vi måtte fortsette også etter 2011, og det gjorde et sterkt inntrykk å høre dem fortelle.

29. april:Butikk-brann


Tidlig neste morgen startet vi på vår lange reise opp og ned av Himalaia-fjellene; østover til blindeskolen i Khaling. Til tross for svært svingete og dårlige veier gikk reisen fort. Med to "insidere" (Einar og Nils) var det mye å snakke om underveis. På kvelden kom vi fram til Bumthang. Et område som har mottatt mye støtte fra den sveitsiske bistandsorganisasjonen Helvetas. I februar i år brant mange av butikkene ned, blant dem også en butikk drevet av en blind person med navn Gembo Tenzin. Butikken med bildeler var hans livsverk, men uten forsikring står han nå tomhendt tilbake sammen med sin kone og fire barn. Møte med
Gembo denne kvelden ble spesiell. Einar, Nils og jeg var enig om at vi måtte prøve å hjelpe.

[Bilde: Pema, Nils og Magne i prat med Gembo]

30. april: Møtt på bhutansk vis


Nok en dag med kjøring. Noen mil før vi var framme i Khaling ble vi tatt imot på tradisjonelt bhutansk vis. De møtte oss med mat og vi hadde en picknick med te og mat før de reiste sammen med oss de siste milene til Khaling. Veldig hyggelig!

1. mai: Middag hos initiativtakeren


På morgen gikk vi ned til blindeskolen og bygningsarbeiderne var da allerede i full gang. Myndighetene har bevilget penger til nye bygninger ved blindeskolen. Noe som er svært gledelig, fordi dette er et tydlige signal om at dette er et arbeid myndighetene i Bhutan ønsker å prioritere. Vi besøkte den nye administrasjosbygningen, som i store trekk var helt ferdig. Vi hadde samtaler med personer fra ressursgruppen og rektor.

[Bilde: Oversikt over Khaling]

På kvelden var vi invitert på middag til Kuenga. Han var en av Einars første elever, og invitiativtakeren til prosjektet. I 2004 kontakte han Einar med spørsmål om hjelp til å få startet et IKT-prosjekt. Einar kontaktet meg, og dermed var de første spirene til prosjektet sådd.

2. mai: Lærerenes dag

[Bilde: Einar i samtale med elever

2. mai var "lærerenes dag" i Bhutan; en offisiell fridag . En dag for å hedre lærerne for det arbeidet de gjør for landet. Av denne grunn var det arrangementer for å markere denne dagen ved de ulike skolene. På grunn av vårt besøk mente derfor ressursgruppen at dette var en fin dag for å lansere den nye hjemmesiden til blindeskolen. Tidligere i vår gjennomførte vi et kurs med ressursgruppen, der de lærte å lage og vedlikeholde hjemmesider. Kurset ble gjennomført som online undervisning. Noe som er relativt nytt i en bistandssamennheng. På denne måten kan kostnadene reduseres betraktelig, og erfaringene så langt er tilfreddstillende. Fortsatt mangler ressursgruppen en del kompetanse på dette området, og det er derfor helt nødvendig å følge opp med mer undervisning dette året. Med hjelp fra oss var imidlertid den nye hjemmesiden på plass.

På morgenen forsvant imidlertid strømmen, slik den ofte gjør i dette landet. Dermed måtte lanseringen utsettes. Dagen var imidlertid også satt av til møte med ressursgruppen og rektor, for å gå igjennom resultatene i prosjektet. Det var enighet om at alle målene i prosjektet var oppnådd bortsett fra et kurs i bruk av DAISY. DAISY-opplæringen vil bli gjennomført i løpet av 2011; altså innenfor prosjektperioden. Ressursgruppen mente likevel at det var behov for å fortsette prosjektet, og de kom med sterke oppfordringer til oss om å forlenge prosjektet. Med bakgrunn i den gode måloppnåelsen er det imidlertid vanskelig å tenke seg en forlengelse av prosjektet. Møte konkluderte derfor med at både ressursgruppen og vi på norsk side måtte se etter nye muligheter for å videreføre arbeidet.

Synshemmede i Bhutan går på blindeskolen til og med 6. klasse. Deretter fortsetter de på den lokale ungdomskolen og videregående skolen i Khaling, der de altså er integrert i den vanlige skolen. På ettermiddagen hadde vi besøk av synshemmede elevene ved disse to skolene. De fortalte om hva IKT-opplæringen hadde betydd for dem, og hvordan de brukte IKT ved skolen. På ungdomsskolen fungerte dette bra, siden elevene her fortsatt bor på internatet til blindeskolen og dermed også har tilgang til datasenteret,som prosjektet har finansiert. På den videregående skolen er imidlertid oppfølgingen av de synshemmede elevene mer utfordrende, og dagen etter hadde vi derfor et eget møte med ledelsen ved den videregående skolen.

På kvelden var vi invitert ut med ressursgrupen på en lokal restaurant. Her ble det tid til mimring fra ressursgruppens opphold i Norge og noe faglig prat, men fremfor alt til å hygge seg sammen.

3. mai: Stor begeistring


Dagen etter var strømmen tilbake og dermed var det klart for lansering av den nye hjemmesiden. Noe som ble markert slik bare bhutaneserne kan: Med flotte taler og avduking av skjermen og snorklipping. Begeistringen var stor over denne nye milepælen i blindeskolens historie. Hjemmesiden har følgende adresse: www.nivi.edu.bt

[Bilde: Tshering, Pema, Kuenga m/flere viser stolt frem hjemmesiden til Nivi]

Deretter reiste vi opp til den videregående skolen for å drøfte synshemmedes situasjon som integrerte elever ved skolen. På grunn av at den videregående skolen ikke fikk noen økte ressurser sammenlignet med andre videregående skoler, var det krevende for dem å gi en ordentlig oppfølging av de synshemmede elevene ved skolen. Leki, en av ressurspersonene, hadde undervisning med dem etter skoletid. Det vil si på fritiden til både Leki og elevene. Det var ikke mulig for elevene å bruke IKT som en del av undervisningen ved skolen, for eksempel til å besvare skolearbeid. Med Pema til stede ble det diskutert hvilke muligheter skolen hadde for økt oppfølging av elevene og på hvilken måte undervisningsdepartementet kunne bidra. Det ble bestemt at elevene skulle få et eget rom med egne PCer som kunne brukes, og at de kunne ta i bruk en skriver for å kunne skrive ut sitt hjemmearbeid å levere til lærerne.

På kvelden holdt skolen en stor avslutningsfest for oss med både lever og lærere til stede. Elevene underholdt med musikk, og både Einar og Pema holdt inspirerende taler til elevene.

4. mai: Nytt besøk hos Gembo

[Bilde: Tshering, Pema, Nils, Einar og Magne på det høyeste punktet på reisen]

Tidlig neste morgen startet vi på hjemreisen. Også denne gangen stoppet vi i Bumthang og besøkte Gembo. Vi diskuterte hvordan vi kunne hjelpe han, og vi var enig om å prøve å samle inn penger når vi kom tilbake til Norge. Ønsker du å være med å støtte Gembo , er det derfor fint om du tar kontakt med oss. Det hadde vært veldig hyggelig om vi kunne reise en tilstrekkelig støtte fra norsk hold til at han kunne starte butikken sin igjen.

5. mai: Middag med undervisningsdepartementet


Ved seks tiden var vi tilbake i hovedstanden, Thimphu. Akkurat tidsnok til middag med direktøren i undervisningsdepartementet og avdelingen for spesialundervisning. Direktøren har vært en viktig støttespiller for prosjektet gjennom hele prosjektperioden, og har både forståelse og innsikt i de utfordringene og mulighetene synshemmede har på IKT-området. Derfor var det veldig hyggelig med denne middagsinvitasjonen.

6. mai: Tre møter med departementet

[Bilde: Einar og Magne i møte med undervisningsdepartementet]

Mye av denne dagen gikk med til møter med undervisningsdepartementet. Først med direktøren, deretter med statssekretæren og til slutt med statsråden. På møte med direktøren ble den konkrete oppfølgingen av prosjektet diskutert. Videre mulighetene for oppfølging av arbeidet etter 2011. En organisasjon for funksjonshemmede er nå på trappene i Bhutan. I bresjen for dette arbeidet står synshemmede i Bhutan. På en indirekte måte er derfor arbeidet med denne organisasjonen en følge av prosjektet. det var enighet om å se på mulighetene for å knytte et nytt prosjekt opp mot denne organisasjonen. Det vil si et prosjekt som går ut på å hjelpe dem med å bygge denne nye organisasjonen, samt se på hvordan organisasjonen kan bistå funksjonshemmede i Bhutan i forhold til de behovene de har på teknologiområdet.


Neste post på programmet var et møte med den eneste norsktalende bhutaneseren: Jigme Drukpa . Han har bodd i Norge i seks år, og jobbet med folkemusikk sammen med Sondre Bratland. De to har også utgitt CD sammen. Han driver nå en privat musikkskole i hovedstanden. På kveldstid underholder han turister med bhutansk folkemusikk. Einar, Nils og jeg bestemte oss for å spise på restauranten: Bhutanich kitchen, og til alt overmål var nettopp Jigme Drukpa der og underholdt en gruppe japanske turister med den japanske ambasadøren i spissen. Noe vi ikke var klar over, men vi fikk da ta del i underholdningen, og av alle ting fikk vi også høre norsk seljefløyte midt inne i den tradisjonelle bhutanske musikken.

7. mai: Kongelig syklist


Første dag med litt luft i programmet: Formiddagen ble brukt til å se oss om i Thimphus gater og til å handle noen gaver til de hjemme. På ettermiddagen inviterte Sanga og Pema til gåtur i stiene på høydene over Thimphu. Deilig å få brukt kroppen. Gåturen bø imidlertid på en overraskelse av de sjeldne. Plutselig kom en syklist i stor fart og bråbremset. Den "konglige syklisten" hadde ikke ventet å treffe noen her, og minst av alt en gjeng med hvit stokk. Det er Jigme Singye Wangchuk himself. Som det er bilder og plakater av overalt i landet; nå mest sammen med sønnen som han overlot tronen til i 2006. Sanga er han godt kjent med, så praten med ham går med spøk og latter. Før vi skilles mumler gamlekongen noe om at han gjerne vil treffe oss dagen etter. En halvtime etter, mens vi står ved bilen og snakker, kommer han jammen igjen, denne gangen i følge med en av sine dronninger, Ashi Tshering Pem. Mer prat og invitasjon til neste dag bekreftes.

[Bilde: Gamlekongen slår av en prat med Pema og Sanga på skogstur]

Kvelden benyttes til middag med to av ressurspersonene: Kuenga og Sriman. Et viktig tema under middagen er hvordan samarbeidet kan videreføres, og ideen knyttet til å bygge et nytt prosjekt rundt en organisasjon for funksjonshemmede i Bhutan diskuteres videre.

8. mai: Hos gamlekongen


Søndag var det altså klart for besøk i dronningens residens. Sanga, Pema og Kinley fra Education og oss tre norske er invitert til gamlekongen. Vi blir servert juice og te, pizza, momo og kake. Kongen tiltaler oss med navn (må ha pugget på forhånd) og spør hvordan det er med våre barn. Praten går om idrett, norsk og bhutanesisk politikk, verdenssituasjonen og mye annet. Han kommer med gode ord om blindeskolen og om lepra- og helsearbeid i Riserboo og omegn, samt om prosjektet vi nå gjennomfører i Bhutan. Fra kongen er også buskapet det samme, da jeg håndhilser farvel med han: Du må komme tilbake og fortsette arbeidet i landet. Tilbake i bilen kommer noen løpende med gaver til hver av oss; to vakre vevde duker og frimerkebok. Sanga og Pema er nok aller mest overveldet over helgens hendelser. De sier etterpå at gamlekongen så å si aldri gjør noe slikt som dette, å invitere vanlige folk hjem til seg eller en dronnings residens.

Seinere på dagen hilste vi på nytt på Jigme Drukpa. Denne gangen hjemme hos han og hans famile, der hans musikkskole også holder til med 31 elever. Veldig interessant å få hans kritiske blikk på det bhutanske samfunnet og det spede demokratiet i landet.

9. mai: Nye spennende møter


På reisen til Paro neste dag ble det flere nye spennende møtepunkter. Først innom et sykehus for spedalske og mennesker med AIDS. Nils hilste på gamle kjente og kunne konstatere at arbeidet han var så sentral i drives på en god måte. Deretter stoppet vi innom Carma, en tidligere rektor ved blindeskolen i Khaling. Han er den eneste personen med master i spesialpedagogikk i Bhutan. En utdannelse han har tatt i Norge. Pema trekker på hans kompetanse i sitt arbeid i departementet.

Vel framme i Paro hilste vi på Reuben og hans hustru Pabi Maya! De viste oss Nak-Sel Hotel der han er byggeleder; litt langt oppi åssiden. Flott og elegant til tusen. Med luksusleiligheter, spa og utsikt til Taktsang og Jumolhari! Nærmer seg fullført verk. Vi rakk også et besøk hjemme hos dem, før kveldens middag blir inntatt hos Tshering Lhamo (som var i Norge i 2007) og hennes mann Karma; som var en sentral mann ved oppstarten av blindeskolen.
Bærekraftige endringer

[Bilde: Hjemme hos Reuben med familie]

14 svært innholdsike dager er over. Alle møtene med synshemmede som har hatt glede og nytte av prosjektet har gjort et sterkt inntrykk, og ikke minst den store takknemligheten de uttrykker. Fast sitter imidlertid også deres sterke oppfordring om at vi må fortsette å hjelpe dem. det unisone budskapet fra alle delene av samfunnet er vanskelig å legge fra seg, og vi er derfor enig om at vi må se etter nye muligheter for å fortsette engasjementet vårt i dette fjellandet. Resultatene i prosjektet har for meg på ny vært en klar bekreftelse at de mest varige resultatene i bistandsarbeidet skapes gjennom utdanning og kompetanseoverføring. Det er verdier som er i stand til å skape bærekraftige endringer i et samfunn.

 

Nyhetsarkiv

Sorter på tema

Sorter på forfatter